Nambafa
Tidevann
Ofte tenkte jeg at du var en glasskule;
gjennomsiktig og uten et eneste bortgjemt punkt.
Jeg fryktet at du ikke hadde kvasse hjørner,
og ingen side jeg kunne støtte meg mot.
Slik lærte jeg meg også glasskulens magi å kjenne;
du var utvilsomt fornøyelig å leke med,
og speilbildet du gav meg var passelig blankt.
Og når jeg holdt deg inntil meg ble vi begge varme.
Så jeg lo litt da jeg fortsatt undret; trenger jeg mer?
Må jeg virkelig ha en brytning, et hjørne, en side?
Bestemmer ikke sigøyneren selv hva hans øyne skal finne
innerst i kulen der ingen andre likevel kan se?
Da måtte jeg tenke på hvor utførlig kulen var gjort,
og hvor vakker den virkelig var.
Det slo meg at den måtte være ment for å eies
av en som kan gjenkjenne dens sanne verdi.
Aldri fikk jeg undersøkt glasskulen nærmere,
ikke en gang fikk jeg gitt den en passende pris.
For du har alltid latt meg overraske
ved å la det dryppe dråper av deg.
Dråpene du gir fra deg er vakre og våte,
og jeg klarer ikke å holde dem fast.
De faller; lette og tunge, store og små.
Og aldri ser du ut til å minke ved utskillelsen.
Nå tenker jeg heller en skremmende tanke,
og kanskje uroer den meg også mer enn den truer.
For dråpene du drypper forfrisker meg,
men deres utspring er ukjent og skjult.
Nå tenker jeg at kanskje du er et hav som holdes sammen;
en kule av bølger og dyp og av salt.
Og jeg tenker; kan man noen gang gjøre krav på et hav?
Og må det i så fall villig la seg erobre?
Jeg har følt saltvann stikke og bølger slå,
og jeg har kjent vinder og strømmer gi støtte og kraft.
Og jeg undres derfor mer på om jeg har lov til å tenke
at dette havet holdes sammen for meg.
Og våger jeg og får jeg og kan jeg og bør jeg
lystig gi meg i kast med dette veldige hav?
Er jeg i stand til å stå midt i strømmen,
og uten å grumse dets oppkomme til?