Nambafa

Mye tyder på at universet oppstod i noe som karakteriseres som en stor eksplosjon - eller mer populært - et stort smell. De ulike objektene i universet ser ut til å gå fra hverandre, og dersom en kunne spole tiden tilbake så ville alt tilsynelatende samles i ett punkt.

Spørsmålet om hvordan universet har utviklet seg er et spennende spørsmål, men enda mer fundamentalt er spørsmålet om hvorfor universet i det hele tatt ble til og hva som forårsaket det. Dette spørsmålet er det vanskelig eller umulig for vitenskapen å svare på. En utvei som ofte benyttes er å si at før universet oppstod så fantes det heller ingen tid og at spørsmålet om hva som fantes før (i kronologisk betydning) derfor er meningsløst. Derimot har alle materielle prosesser som vi kan observere en årsak-virkning-sammenheng. Fornuftsmessig gir prinsippet om at "ingenting blir til av ingenting" god mening - også for universet.

Selv om det vitenskapelig ikke er mulig å forklare hva som forårsaket universet og hvorfor det er til, så kan en likevel gjøre seg en god del slutninger, og det er mulig å komme frem til reell erkjennelse på dette område. Alle hemmeligheter lar seg åpenbart ikke avsløre, men det er mange svar å finne - både ved å erkjenne hva som faktisk er til og gjennom åpenbaring.

- Det tidlige kosmos - Bilde fra NASA

Når det gjelder det første punktet - om erkjennelse av hva som er til - så har jeg lyst til å liste opp noen få interessante begreper som er ment å beskrive noen av det som eksisterer i det universet vi alle er en del av:

• levende vesener (som dyr og mennesker)
• moralsk bevissthet (de aller fleste mennesker har en erkjennelse av rett og galt, selv om det praktiske uttrykket kan variere)
• kjærlighet (for eksempel mellom mor og barn, mann og kvinne eller gode venner)
• opplevelse av skjønnhet (for eksempel i naturen eller gjennom musikk og diktning skap av mennesker)
• meningsbærende ord og tanker (som for eksempel det som formidles gjennom denne teksten)
• følelser (som frykt og glede, håp og fortvilelse)
• skaperevne (som for eksempel komposisjon av et stykke filmmusikk)

Utvilsomt har mange av begrepene jeg her nevner subjektive momenter ved seg. Likevel er jeg overbevist om at de aller fleste mennesker vil erkjenne at et eller flere av disse begrepene beskriver noe som på en eller annen måte er en faktisk del av eksistensen, til tross for at de ikke utgjør objekter som kan avgrenses i tid og rom. Virkeligheten har en immateriell side som ikke blir mindre reell fordi den ikke kan måles eller kvantifiseres. Hvor kommer så disse immaterielle delene av tilværelsen fra? Er de mekanisk virket av den materielle delen av virkeligheten? Eller er de noe som eksisterer ved siden av det materielle?

Tanken om at det står en personlig Gud bak universet kan ikke måles eller bevises med vitenskapelige eksperimenter. Likevel kan den prøves mot fornuften og vår erfaring av tilværelsen. Når jeg ser skjønnheten i skaperverket og de kvalitative egenskapene hos mennesket så fremstår tanken om en personlig Skaper som mer troverdig for meg enn tanken om en uforårsaket tilblivelse av tid og rom gjennom en tilfeldig eksplosjon fra ingenting til alt. Uten at jeg trenger å forkaste teorien om at universet har blitt til gjennom en stor eksplosjon av den grunn. Tilværelsen vitner ikke mot Gud, den vitner om Gud.

- Gud skaper Adam - Freskomaleri av Michelangelo (1511)

Mange av livets store spørsmål kan ikke besvares bare ved å observere den eksistensen vi er en del av. På flere avgjørende punkter er svarene blitt gjort utilgjengelig for mennesket og ligger bak horisonten for vår erkjennelse. Mennesket vil derfor være avhengig av ekstern åpenbaring for å få flere og utfyllende svar, som da vil si at sannheter og kunnskap må formidles mennesket utenifra. Dessverre finnes det nok av bedragere i verden og flere "gudommelige åpenbaringer" å velge mellom, så etter et slik utsagn er det fort gjort å fortvile - eller himle med øynene, for den saks skyld. Men heldigvis er ikke mennesket helt hjelpesløs i en slik situsajon heller - tvert imot er mennesket relativt godt istandgjort: Mennesket kan nemlig undersøke det åpenbarte budskapet i sitt hjerte og med sin fornuft for å prøve troverdigheten og kraften i det. Og i det eksepsionelle tilfellet vil det kanskje til og med kunne gjennkjenne noe av det som sannhet i sitt indre.

Det skrevne ord i Bibelen inneholder et slikt åpenbaringsbudskap. Bibelens vitnesbyrd om seg selv er at den er Guds åpenbarte ord til menneskene, og samtidig vitner den at Guds ord er sant. Ut fra dette gir Bibelen oss et berettiget grunnlag for å forvente at det som står i den skal være sant, og at det derfor også må kunne gjenkjennes som sannhet. Faktisk så går Bibelen enda lengre ved å hevde at hvis et menneske åpner seg for Guds ord så har det en iboende kraft i seg til å åpenbare seg som sannhet fordi det er Guds levende ord. Det å åpne seg for ordet har selvfølgelig ingenting med å åpne seg for hjernevasking eller for å gå på uhemmet kompromiss med fornuften. Snarere tvert imot. Det å åpne seg for ordet vil si å undersøke det på en ærlig måte ved prøve det mot tanke og hjerte; altså å kjenne etter i sitt indre om det kan være ord fra Gud.

Relaterte lenker:

• Mer om Bibelens troverdighet
• Mer om Bibelen som bok

Bibelen - en spesiell åpenbaring?

Har livet oppstått ved en tilfeldighet? Og hva er egentlig liv? Dette er omfattende spørsmål, og det er mange elementer som kunne vært trukket frem. Jeg vil her begrense meg til å peke det som etter min mening er det mest sentrale argumentet for hvorfor livet ikke kan ha blitt til ved en mer eller mindre tilfeldig organisering av materien. Argumentet baserer seg på erkjennelsen av liv i enkelte tilfeller omfatter bevissthet, subjektiv opplevelse og kognisjon. Jeg erkjenner da i første rekke at jeg selv er et bevisst vesen, dvs. at jeg er et subjekt som er klar over meg selv. Her er det lett å rote seg bort i filosofiske og abstrakte begreper for å forsøke å utdype denne tanken ytterligere, men helt enkelt så handler det om at jeg opplever at jeg er til og at jeg er et tenkende vesen og ikke en ting. I andre rekke så er jeg overbevist om at dette også gjelder andre mennesker, selv om grunnlaget for en slik erkjennelse blir mer indirekte. På den andre siden så er eksistensen av det subjektive individ en forutsetning for at både tenkning og relasjoner i det hele tatt skal gi mening. For eksempel så ligger det fra min side en klar antagelse bak utarbeidelsen av denne teksten om at ordene som står her kan bli mottatt og forstått av et annet menneske.

Ankepunktet mitt mot at liv kan ha oppstått ved en tilfeldighet blir da som følger: Hvis ett enkelt atom ikke er bevisst på seg selv, hvordan kan da en vilkårlig kompleks organisering av atomer bli bevisst på seg selv? For meg fremstår dette som en umulighet, både logisk og praktisk. Og når jeg samtidig kan erkjenne min egen selvbevissthet så blir konklusjonen at jeg nødvendigvis må være mer enn bare en kompleks organisering av vekselvirkende atomer.

At materien som sådan har en rekke egenskaper som endrer seg etter hvordan atomene er organisert er innlysende. Elektro-magnetiske egenskaper, elastisitet, bestandighet og varmeledningsevne er bare noen få eksempler på egenskaper som kan endre seg alt etter hvordan atomer settes sammen. Og datamaskinen er et imponerende eksempel på at det går an å sette opp fysiske systemer hvor materie kan brukes til å utføre komplekse, koordinerte og tilsynelatende intelligente operasjoner på. Like fullt står ankepunktet mitt ved lag: Hvis ett enkelt atom ikke er bevisst på seg selv, hvordan kan da en vilkårlig kompleks organisering av atomer bli bevisst på seg selv?!

Datamaskinen - en simulert intelligens

Spesielt synes jeg at det er vanskelig å skulle forklare mennesket som et rent fysisk maskineri. Èn ting er at det er vanskelig å forstå at en så kompleks organisme som mennesket kan ha blitt til gjennom det som grunnleggende sett er en tilfeldig organisering av atomer, om enn gjennom "selektive" mekanismer som evolusjon og naturlig utvalg. Men enda mer vankelig synes jeg det er å skulle forklare de kvalitative egenskapene ved mennesket rent mekanisk, dvs. gjennom krefter og vekselvirkende materie. Noe av det som kjennetegner mennesket som vesen er jo nettopp de egenskapene som vanskelig kan tillegges materien alene, som for eksempel at:

• det har moralsk bevissthet
• det er grunnleggende meningssøkende
• det har skaperevne og forestillingsevne
• det har evne til å oppleve skjønnhet
• det har evne til å elske

Et menneske kan til og med gjøre noe så utrolig som å se på seg selv å spørre: Er jeg ikke mer enn et sammensatt volum av atomer?! Og for meg gir det at spørsmålet i det hele tatt kan stilles også svar på spørsmålet selv: Jo, sannelig - du er en levende skapning!

Et menneskebarn - en levende skapning!