Nambafa

Tårer

En ettermiddag mens jeg lå å hvilte og var i den bedøvede tilstand mellom drøm og klar oppfattelse kom jeg til å tenke på en natt hvor jeg lå og gråt i mørket. Dette minne var ikke på noen måte spesielt klart i min bevissthet, men mer som en følelse som vedvarte og som hadde sitt tilholdssted hovedsaklig i magen, slik alle følelser som både rommer vemod, savn, smerte og glede tilsynelatende har. Denne natten jeg mintes klarer jeg bare omtrentlig å plassere i tid, mens omgivelsene nært rundt meg husker jeg meget godt. Jeg lå på ryggen på en madrass plassert på et tregulv og kikket opp uten egentlig å se på noe. Jeg følte det lille rommet tett og varmt og trygt rundt meg. Men mest av alt følte jeg en ubeskrivelig dyp glede av styrke som til da var meg fullstendig ukjent. Denne gleden gjorde meg så over måte trist og glad og takknemlig på en gang, og den gav meg like mye lyst til å brøle av all kraft som til å nyte stillheten. Hvor denne gleden kom fra er for meg umulig å si. Enten hadde den sitt utspring i natur, eller den ble gitt meg et annensteds fra - i begge tilfeller var den like fullt en velsignelse. Selv om jeg ikke kjenner denne følelsens opprinnelse vet jeg desto bedre hva den skyltes. Du var min. Og enda viktigere: jeg var din. Vi var hverandres! Og du var hos meg. Den natten gråt jeg mine lykkeligste tårer. Siden da her jeg grått andre typer tårer. Men tårene jeg gråt den natten er like fullt mine, ikke til tross for at jeg gav dem fra meg, men nettopp på grunn av jeg gav dem fra meg. Og de er meg til tider tunge å bære. Men dog er de meg overmåte dyrebare!

Hvorfor

Hvis du spør meg hvorfor jeg ennå elsker deg kan jeg ikke gi deg et godt svar. Kanskje fordi jeg vil det, kanskje fordi jeg trenger det, kanskje fordi jeg må det. Kanskje av andre grunner. Kanskje jeg tar feil når jeg tror jeg gjør det. Jeg vet ikke. Men jeg føler det. Ikke hvert sekund, men likevel alltid.

Oppdagelsen

Det er besynderlig hvordan ting kan innrette seg; nåtid som i det menneskelige sinn lar seg betinge av minne og forventning. Selv er jeg ute av stand til å endre den rolle jeg besitter i ditt liv. Tildelingen gjøres med letthet uavhengig av min oppførsel og tilstand. Heldigvis og dessverre. Til nøds kan jeg forsøke å bløffe meg til en annen rolle, noe som i alle tilfeller vil tjene den tomme hensikt. Selv vet du hvilken rolle du har i mitt liv; jeg må gi deg en du vil godta og som jeg selv kan tåle. Kanskje er en slik tildeling heller aldri endelig og karakterer umulig statiske. Dypt ønsker jeg deg Hovedrolleinnehaveren, han som i kjærlighet kan bære deg i gode og onde dager og like gjennom teppets fall. Selv kan jeg ikke ønske å tiltre i annet enn det jeg blir tilbudt og som jeg i min ånd er i stand til å utfylle. Tildel du, og jeg vil ta imot dersom jeg kan! Den rollen jeg i kveld oppdaget at jeg nå har kan jeg nok makte, men dog vil min tilstedeværelse da bli i form av gjesteopptredener. Store mengder gufs bærer jeg ei! Jeg, Din Fortids Spøkelse...

Brevet

I dag leste jeg et brev fra fortiden. Jeg kom igjen over det ved en tilfeldighet mens jeg bladde gjennom en bunke papirer. Jeg har også ved tidligere anledninger kommet over det, men jeg har da latt det være. Dette fordi jeg ikke har følt meg sterk nok til å på ny høre innholdet. Jeg tror heller ikke det er et brev jeg bør lese mer enn noen få ganger i løpet av mitt liv. Likevel er jeg glad jeg leste det nå, da det er et brev som beretter om en del av meg og mitt liv som jeg ikke vil tillate meg å glemme.

Slik jeg kjenner meg selv har jeg kun èn betydelig sorg i livet. Og det er sorgen over det jeg har gjort mot deg. Mer enn noe annet tror jeg at denne sorgen skyldes at jeg er ute av stand til å gjøre godt igjen det jeg har gjort deg urett. At jeg ikke kan gi noe til vederlag for det jeg har ødelagt er en kjennsgjerning som er særdeles vanskelig for meg å akseptere. Likevel har jeg i mangel på alternativer blitt tvunget til å gjøre nettopp dette. Det er da også voldsgjerningsmannens skjebne å måtte leve med vissheten om det han har gjort.

Selv om jeg ikke gir meg selv lov til å glemme har jeg hverken forventning eller ønske om at du skal unngå å gjøre deg ferdig med det som en gang var. Tvert imot er det ingenting jeg ønsker mer enn at du skal få legge av deg alt du måtte ha båret av ufred og smerte. Og jeg tror også at du i din stahet og glede over livet har latt det bli sådd nye frø i den jorden som engang så brutalt ble revet opp. Og hvor mye jeg enn måtte ønske at jeg selv var den som fikk råde bot er det like fullt en stor trøst for meg å tenke at du på den måten lar sporene etter mine misgjerninger viskes ut.

På mange måter er jeg også selv ferdig med det som en gang var, og jeg føler at jeg har fått lov til å rette blikket framover. Hva mer er har jeg begynt å gå, og jeg kjenner igjen vinden stryke meg gjennom håret og solen varme meg på nesen. Men sorgen må jeg bære med meg. Ikke desto mindre har jeg et håp. For jeg kjenner en som kan sette alle ting i rett stand og som en gang kan gjøre all smerte om til glede. Og jeg har en ubeskrivelig lengsel etter at du skal få møte ham og hans legedom. For din dyrebarhets skyld! For hans kjærlighets skyld! Og for mitt hjertes skyld!