Nambafa
Skogssavn
Det er ikke til å legge skjul på at det er hos skogen, med dens lange busker og grener, jeg føler meg hjemme. Og av de tanker jeg gjør meg om den, dukker det en gang i blant opp nye erindringer fra alle dens skjulte herligheter:
For ikke så lenge siden møtte jeg i skogen en venninde, og vi vandret samme innover mot dens dyp - for dyp er den, dypere enn samtlige jeg kjenner. Vi kom ut for en kraftig regnbyge, men skogen tar godt vare på sine ildsjeler, og vi ble beskyttet av grener, blad og nåler under to fantastiske trær.
Mens vi stod under disse trærne, ba jeg henne lukke sine øyne. Hun lystet - og smilte. Faktisk rødmet hun også, men dette vil jeg aldri erkjenne henne at jeg så. Deretter bad jeg henne rekke ut sin tunge, noe hun så ut til å finne noe merkelig, men hun lystet allikevel også nå. Jeg beveget en gren med våte nåler mot hennes tunge helt til de berørte hverandre. Dermed rant dråpene ned på hennes røde tunge, og det så ut som om hun likte det. Igjen smilte hun, men hun rødmet ikke lengre, og hennes munn bad om mer.
Da lot jeg nok en gren - denne gang en gren med blader - lene seg sakte mot hennes røde tunge. Hun svelgte vannet, og smilte igjen, men sa: -La meg kysse den som stikker; fare heter den!
Jeg ble forundret og forelsket, og kysset henne igjen.
- Redlion -