Nambafa
Legedom
Den er tilbake! Den deilige magesmerten er virkelig tilbake! Og jeg kan ikke annet enn å si at det gleder meg. Savnet den rommer over alt det som i dette øyeblikk ikke er virkeliggjort er uatskillelig blandet sammen med håpet og gleden. Gleden over å ha beskuet skjønnhet, gleden over å også ufrivillig ha blitt fortryllet, og gleden over å fornemme tosomhetens velsignelse i sitt indre. Og håpet i den urealiserte lengsel om det som kan bli og om det som ønskes blitt og det en kan få bli gitt lov til å være. Den deilige magesmerten er for meg i sitt vesen savn og glede, slik som jeg også tidligere har lært den å kjenne. Likevel er den annerledes nå, da den ikke lenger synes meg like tung å bære. Skjønt den alltid har vært et åk jeg har verdsatt er lengselen den nå besitter i mindre grad et betingelseløst drag og mer en frydelsens driv. Jeg er takknemlig for den frihetens Ånd jeg har blitt skjenket og for kjærlighetens sterke krefter i meg som jeg har fått å eie. Og jeg er takknemlig over å ha fått lært deg å kjenne, min kjære. For du er meg i sannhet kjær! Uansett hva som måtte bli gitt oss å dele vil jeg alltid glede meg over det du har gitt meg og det du har fått lov til å være med på å gi meg. Og jeg kan ikke annet enn å smile i glede når jeg tenker på at jeg har fått dette så sterkt for meg: at ditt navn synes meg som det skjønneste av kvinnenavn!
Pus
Jeg har aldri tidligere hatt noen forkjærlighet for katter, men i dag så jeg en som jeg inderlig ønsket at jeg var. Den hadde en nydelig lang og stripet pels som dens ville hjerte banket fast under. Dens øyne var skarpe og klare og den hadde værhår som struttet av sunnhet. Nå var det ikke dens ansikt jeg egentlig la merke til selv om jeg stod ganske nær den. Det var dette andre ansikt jeg så; disse lukkede øyne og formede lepper. Begges pust var rolig og varm, og ikke en lyd var å høre. Og så kysset hun den - og smilte!
En sommers kalde vindpust
Den av mine motstandere som tilsynelatende har vist seg å kunne volde meg størst smerte står atter foran meg klar til dyst. Jeg har tidligere fått smake hans fryktelige makt; alle forsøk på å unnvike ham har vist seg meget anstrengende og i det ytterste også nytteløse. Likevel er utfallet ei heller nå gitt, da frigjørelse fra enten å måtte forsere ham eller å anerkjenne hans avgrensning fremdeles er mulig.
Om min forløser her lar seg kalle på, og min motstander således utelukkende i illusjon er fullendt, det vet om noen bare hun selv. Og om hennes skjønnhet enn er den ene, grusomme brodd han denne gang har å benytte vil dens fremtoning likevel aldri kunne tilføre meg annet enn glede dersom hun finner det i seg å kunne utfri meg.
Av erfaring vet jeg at min motstander vil la meg være straks jeg har oppgitt den siste tanke om å unnslippe ham. Derfor synes han meg noe ubarmhjertig ved å gjøre seg vanskeligere å underkaste desto mer smerte han har mulighet for å påføre. Og like fult som jeg ikke kan ha behag i å møte ham har han ved en rekke anledninger vist seg nødvendig å ha påtruffet. Ja, til tider også takknemlig å ha gitt tapt for.
Jeg tror hun kommer meg til unnsetning. Jeg nesten vet det. Enn så lenge vil han herje meg fram gjennom stadige nederlag mot den til sist frigjørende utmattelsen. Min motstanders navn er Maktesløshet, og jeg har også her selv vært med på å tilkalle ham - om enda bare i form av en sommers kalde vindpust. Men jeg mener å fornemme at hans framtoning raskt vil kunne vokse seg fryktinngytende. Jeg tror hun kommer meg til unnsetning. Jeg nesten vet det. Hun kommer! Ikke...?