Nambafa
Inkubasjon
Jeg får ikke sove. Jeg er for sprengfull av følelser. Jeg tenker igjen på skjønnhet. Og jeg godtar således begjæret som raser i meg. Ikke først og fremst seksuelt begjær, men mer den fulle lengselen etter alt som er vakkert og sørgmodig og intenst og ekte.
Det forgjengelige synes meg vakkert! Ensomheten synes meg vakker! Den rå og ukontrollerbare kjærligheten synes meg vakker! Tanken på en omvandrende barbar i et iskaldt og svunnet kongerike synes meg vakker! Og den nesten fysiske erindringen av de fortryllende kvinner jeg har møtt herjer meg hardt.
Jeg merker at det er anstrengende å tenke på Gud og evigheten samtidig som jeg gir disse følelsene spillerom. Kanskje fordi jeg på denne måten innerst inne dyrker lidelsen? Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg på denne måten søker min egen beruselse over alt annet? Muligens.
Jeg kan uten betenkeligheter vedkjenne meg at det er en plan med livet mitt og at Herren virkelig ønsker å bruke meg til å leve ut Faderens gode vilje for meg og mine medmennesker. Jeg vet at verden og alt i den forgår. Og jeg har full visshet om at freden og det meningsfulle er å finne hos den oppstandne alene. Samtidig merker jeg at lidenskapen i meg er sterk. På godt og ondt. Jeg ser tydelig, men som i tåke. Som i en forlokkende, illevarslende tåke.
Erfaringen av min egen eksistens synes meg tidvis rar, og jeg finner det merkverdig å være en ung og oppvoksende mann. Jeg vet at jeg er skapt og ikke bare tilfeldig er værende. Som sådan vil jeg utvilsomt måtte bestemme meg til å være et vesen med betydelige følelser. Og jeg finner at følelser kan være vanskelig å forstå seg på. I hvert fall mine egne. Og i alle tilfeller er jeg sikker på at de ikke i lengden er givende å ligge under for. Men de byder seg desto mer innstendig å bli tatt på alvor. Igjen; jeg finner følelser forunderlig. Jeg tror de i stor grad er et resultat av tanken. Og at de dermed lar seg styre av den. Men også tanken må anerkjenne følelsene og dermed tilbake la seg påvirke. Ånd og sjel om hverandre. Fornuft og drift - vekslende og samtidig.
Frihet. Skjønnhet. Kjærlighet. Livslyst. Begjær. Lidenskap. Mine egne forestillinger og lengsler om det disse begrepene dekker er meg vanskelig å bli bevisst. Det blir lett svermerisk og ofte ulidelig. Det er store ord, og jeg fornemmer kraften de kan gis i meg. Samtidig vet jeg at i samme betydning er også andre ord store. Lys. Sannhet. Nestekjærlighet. Rettferdighet. Troskap. Nøysomhet. Jeg vet det. Men likevel kan jeg tydeligvis være villig til å midlertidig gi slipp på klarsynet for beruselsens skyld.
Hvordan kan jeg forvente at andre skal forstå og kjenne meg når jeg ikke en gang selv helt ut gjør det? Jeg vet at Gud gjør det. Om enn altså ingen mennesker. Og av og til - slik som nå - finner jeg det derfor både fascinerende og foruroligende med tanken på den frie viljen jeg har fått. Guds trofasthet og ubetingede kjærlighet, slik som jeg har lært den å kjenne, overgår all min forstand. Det er mer enn jeg kan begripe. Men jeg kan ane delvis og har også fått åpenbart ved Ord og Ånd. Likevel; det kan fremstå forførende tiltrekkende å dyrke det skapte framfor Skaperen. Selv om jeg vet at det virker fordervelse og både er farlig og urettmessig. Og i sannhet er det da også utilfredsstillende, om enn ofte fordekt med løgnaktige løfter om frihet og behag.
I natt føler jeg meg levende. Og glad. Og trist. Og urolig. Og likevel trygg. Altså dveler jeg lite ved at følelser ofte er forræderske. Jeg er slått av undring, yrhet, uro og glede over den selvbestemmelsesrett og det ansvar for meg selv og andre som er gitt meg.
Jeg håper at Guds plan for meg må kunne inneholde både begjær og fred. Eller kanskje er det en umulighet - jeg er ikke sikker. Kanskje vet jeg ikke engang hva ordene virkelig betyr. Uansett er mitt liv en gave fra Gud. Og jeg er skapt som det mennesket jeg er. Ikke dermed sagt at alt i meg er villet av ham. Avgjort ikke - det erfarer jeg ustoppelig. Og en vesentlig del av det å leve som menneske er nødvendigvis å ta valg. Må derfor Gud av sin miskunn gi meg å leve etter hans gode vilje - i lydighet og oppriktighet! Og må han gi meg å glede meg i fullt mål over livet! Må Gud gi meg å erfare både lengsel og forløsning - og stadig gi meg å beskue skjønnhet! Må han la min beruselse være av det gode! Og framfor alt; må han bevare meg og være meg nådig! For Gud er udelt god - det er meg selv jeg frykter...
Nød
Hvorfor farer jeg slik vill? Hvorfor forvirrer jeg meg selv? Hvorfor vil jeg la meg bedra? Hvorfor klarer jeg ikke å innse hva jeg har før det blir tatt ifra meg? Er det fordi jeg ikke klarer å stole på Gud?
Hvorfor insisterer jeg stadig på å begå egne feil for å lære? Hvorfor klarer jeg ikke å finne ro før også hjertet har fått kjennskap til det fornuften lenge har visst? Er det fordi jeg ikke vil tro før jeg selv har sett?
Hvorfor klarer jeg ikke å være fornøyd med den del som gis meg? Hvorfor ønsker jeg mer enn det jeg har godt av? Hvorfor klarer jeg ikke å gjenkjenne det som virkelig har verdi? Er det fordi jeg er så meget for rik?
Hva skal jeg gjøre? Hvor vil jeg ende? Ønsker jeg virkelig heller å gå egne skritt i mørket enn og la meg lede av lyset? Hva er det da annet jeg egentlig mener å søke enn nettopp veien, sannheten og livet?
Kan jeg ønske råd når jeg ikke vil høre? Kan jeg nyte et måltid i dag som jeg vet at jeg i morgen vil angre på å ha spist? Kan jeg i morgen angre på å ha spist et måltid som jeg nyter i dag? Kan noen hjelpe meg dersom jeg ikke vet om jeg vil bli hjulpet? Kan også mine blinde øyne åpnes på ny?
Hvor lenge vil den rettferdige konge kunne ha tålmodighet med min troløshet? Er min lengsel noen gang en stille bønn? Hvordan kan jeg be om alt som selv holder tilbake? Hvor mange ganger kan jeg svikte uten å gi opp meg selv? Finnes også en som kan rydde veien i meg?
Når vil jeg stanse? Når er det nok? Vil jeg noen gang kunne få et bedre grunnlag for å velge enn det jeg har nå? Vil fortsatt søken kun medføre større tap? Hvor lenge kan jeg søke trøst uten å ville la meg trøste? Og er det sant som blir sagt; er det virkelig bare ved å gi slipp på meg selv jeg kan finne meg selv?
Botemiddel
---Expected soon---