Nambafa
Alt i hele verden
Denne tilstand, denne engleaktige, lekende, sørgende - men samtidig vakre, - bevegede og usikre - men samtidig sikre - tilstand hvor hjertet hopper og en ikke lenger kan sove,- denne tilstand som har så mange navn og rim skrevet om sine begivenheter,- denne tilstand er jeg nå.
Jeg sørger men finner alt i verden vakkert; jeg gråter når jeg lytter til vakker musikk.
Jeg tenker hele tiden på pikene og jentene og kvinnene og kan ikke tenke på annet.
Jeg har ikke lengre evnen til å fokusere. Alt i mitt liv har mistet sin verdi, utenom kjærligheten. Men verdien av mitt liv er likevel mangedoblet!
Åh, disse øyne; dette smil hun har!
Hadde det bare ikke vært for dette kunne jeg muligens fortsatt fungert som et tenkende individ, i stedet for bare å føle føle føle.
Men hva er vel vitsen med å tenke - alt jeg ønsker er å føle mer og mer og mer, skjønt jeg lider og er av urolig hjerte ved tankene rundt disse engleaktige vesener kjærligheten gir liv! Jeg ønsker å føle alle følelser skjønt jeg nå føler meg lett bedrøvet og bedøvet av kjærlighetens vakre narkoser. Jeg blir lammet i hennes selskap! Men når hun snakker til meg, lærer jeg umiddelbart flyvekunsten og ønsker nesten be henne være meg med til månen for der å være sammen med meg. Og der vil jeg erkjenne henne mitt hjertes symfonier og kreativitetens blomstring. Og der vil jeg fortelle om havet, solen og kontinentene jeg vil reise til i hennes altoverskyggende selskap.
Åh, denne kjærlighet; den er likevel så grådig!
Den tar ikke bare fra meg all min forstand og ære; den krever kun det beste!
Og det beste er jo selvsagt bare en, det er bare en som i denne tid eksisterer i min tid, for jeg kan bare føle, og denne person;
denne person er selvsagt henne.
Hun tar meg med storm! Jeg blir stående midt inne i denne tornado av kjærlighet i en tilstand av lykke og svimmelhet. Men som med tornadoer er det umulig å si akkurat når den oppstod. En er derimot sikker på når den er dratt...
Men jeg elsker ikke henne, jeg mener: Jeg elsker henne ikke! Hun eier meg ikke - det er livet jeg elsker. Jeg elsker fuglene og deres sang, jeg elsker solen og dens romanser, jeg elsker livet og bølgene og vindene og vinene - jeg elsker all den beruselse som eksisterer, og jeg oppsøker den så mer enn gjerne, og, og jeg finner skjønnheten på alle steder i eksistensens verden!
Men selvsagt: Jeg lyver - jeg er fylt opp til halsen av løgner og kan lyve til jeg kveles om jeg vil; det er dette kjærligheten driver meg til! Jeg er døende av kjærligheten, jeg elsker kjærligheten, og jeg elsker - ikke minst - henne! Skjønt jeg kan lyve hele natten og drepe meg selv hele dagene, kan jeg ikke annet enn å gi meg hen til hennes skjønnhet hver eneste inderlige gang jeg beskuer den.
Og hennes skjønnhet er som land i en verden av hav; den er som soloppgangen i en verden av mørke; den er en verden av farver, poesier, eventyr og engler som hele tiden flørter med min forstand. Den er en verden av dufter og alvestøv, en verden av varme og romantikk, en verden av dårskap og ærlighet, en verden, en verden av henne... og meg.
Men la meg igjen få pusten igjen. La meg igjen få igjen noe av min fornuft og dannelse! Hvilke drømmer eller poesier eller påstander og formuleringer er det jeg her forsøker å proklamere? Og hvorfor: Åh, hvorfor skal jeg tortureres med disse vakre og sinnsyke tanker hele dagen og natten lang? Kunne jeg ikke bare få ett minutts pause slik at jeg igjen kunne få igjen pusten og tanken og fornuften?
Nei!
Jeg vil hengi meg helt og fullt ut til dette vidunderlige verk av livet! Denne tiden er den vakreste i mitt liv, og jeg ønsker ikke å motarbeide den! Jeg ønsker alt annet enn dette sekund å miste! Jeg ønsker å være med på fantastiske turer til himmelens riker ved hjelp av hennes kjærlighets tornado, å elske henne vakkert og nobelt disse dager, måneder eller år denne forelskelse varer, å søke etter henne med drømmen om henne i minnet helt til jeg finner henne igjen, og da igjen kan gi meg hen til denne yndige skapning av Afrodites rike!
Åh vent; åh vent. På meg.
- Redlion - 2. Jan 02 -